Pengespilloven forklart (2026)

Pengespilloven samlet det som tidligere var fordelt på tre lover. Det fulle navnet er «Lov om pengespill (pengespilloven)», LOV-2022-03-18-12. Stortinget vedtok loven 1. mars 2022 gjennom lovvedtak 39 (2021–2022), basert på Prop. 220 L (2020–2021). Den trådte i kraft 1. januar 2023 og erstattet totalisatorloven fra 1927, pengespilloven fra 1992 og lotteriloven fra 1995.

Men hva er det egentlig loven skal sikre? Formålet i § 1 er å forebygge spilleproblemer og andre negative konsekvenser av pengespill, sørge for at spill skjer på en ansvarlig og trygg måte, og sikre at overskuddet går til ikke-fortjenestebaserte formål. Det handler altså ikke bare om selve spillingen, men også om konsekvensene og hvor overskuddet havner.

Så er det definisjonen, som er verdt å få med seg. Etter § 2 er pengespill spill der deltakerne mot en innsats kan vinne en premie av økonomisk verdi, og der resultatet er helt eller delvis tilfeldig. Loven gjelder etter § 3 blant annet handlinger rettet mot det norske markedet.

Ifølge Lovdata, sjekket 23. oktober 2026, ble loven sist endret ved LOV-2024-12-06-74, med ikrafttredelse 1. januar 2025. Til loven hører også pengespillforskriften, FOR-2022-11-17-1978. Den ble sist endret 8. september 2026. Det er dermed to forskjellige endringsdatoer å holde fra hverandre: én for loven og én for forskriften.

Enerettsmodellen er utgangspunktet for hvem som får tilby pengespill i Norge. Etter § 10 har Norsk Tipping og den som har tillatelse til pengespill på hest etter § 14, enerett til spill som krever særlig offentlig kontroll. Det gjelder spill med høye premier, høy omsetning eller høy risiko for spilleproblemer. Norsk Tipping AS er dessuten statseid, og § 11 slår fast at aksjene ikke kan omsettes.

På nett er kretsen av lovlige tilbydere begrenset. Ifølge Lotteritilsynet er det bare Norsk Tipping, Norsk Rikstoto og enkelte store landsdekkende lotterier som har lov til å tilby pengespill på nett i Norge. Det fremgår av vedtak 25/08294-7, datert 3. mars 2026.

Modellen har også politisk støtte. I mars 2025 uttalte stortingsflertallet, alle partier unntatt FrP, at enerettsmodellen er foretrukket. Henvisningen er Innst. 152 S (2024–2025).

Men en enerett må også oppfylle rettslige krav. EFTA-domstolen sa i Ladbrokes-saken E-3/06, 30. mai 2007, at slike ordninger må ha legitime formål, som å bekjempe spilleavhengighet, og følges opp konsistent. Borgarting lagmannsrett kom 1. juni 2023 til at enerettsmodellen ikke var i strid med EØS-avtalen artikkel 36. Saken gjaldt Trannel International, som eies av Kindred, mot staten.

Så er det den konkrete grensen i kroner: Hos Norsk Tipping er maksimal tapsgrense totalt 20 000 kroner per måned per spiller, etter pengespillforskriften § 26.

Det er ikke ulovlig å spille hos et utenlandsk spillselskap. Det viktige skillet går mellom den som spiller, og den som tilbyr eller medvirker til å tilby spillet. Det er to forskjellige roller, og forbudet gjelder ikke spilleren.

I pengespilloven § 4 står det: «Uten tillatelse etter denne loven er det forbudt å tilby eller medvirke til å tilby pengespill som er rettet mot det norske markedet.» Straffebestemmelsen i § 37 rammer bare den som tilbyr eller markedsfører. Loven har ingen straffebestemmelse for å delta i spill.

Lotteritilsynet sier det også ganske rett frem: «Det er ikke ulovlig å spille hos utenlandske spillselskaper, men selskapene har ikke tillatelse til å tilby spill i Norge.»

Men at spilleren ikke bryter dette forbudet, betyr ikke at spilleren har norsk beskyttelse. Lotteritilsynet påpeker at denne beskyttelsen mangler, og at banker kan stanse utbetaling av gevinster. Det er et viktig forbehold å ha med når spørsmålet bare blir formulert som «lovlig eller ulovlig».

Så er det heller ikke ett enkelt kjennetegn som avgjør om et tilbud er rettet mot Norge. Det vurderes konkret. Norsk språk, norsk valuta, norsk adresse, markedsføring i norske kanaler, norske personer i reklame og omgåelse av betalingsforbudet er momenter som nevnes i Prop. 220 L (2020–2021), punkt 7.1.4.2.

Og til slutt: Etter § 7 skal pengespill ha 18-årsgrense. Den samme bestemmelsen forbyr å tilby pengespill på kreditt. Aldersgrensen og kredittforbudet står altså også i loven.

Det er særlig én ting jeg synes er verdt å begynne med her: § 6 første ledd gir ikke fritt spillerom for markedsføring av pengespill. Den kan bare gå så langt som det er nødvendig for å informere om spilltilbudet og lede spillelysten til ansvarlige og trygge spill. Det er altså en begrensning, ikke bare en formulering om hvordan reklamen bør se ut.

Så kommer de tre forbudene i andre ledd. Du kan ikke markedsføre, eller medvirke til å markedsføre, pengespill som ikke er tillatt etter loven. Du kan heller ikke rette markedsføringen mot mindreårige eller direkte mot personer som har reservert seg hos tilbyderen.

Lotteritilsynet skriver at mange influensere sluttet å markedsføre på norsk etter at loven kom i 2023. Et konkret eksempel på håndheving er varselet til Tiergarten Marketing Ltd. (Schpell) 3. desember 2024: tvangsmulkt på 250 000 kroner per dag.

Og én avgrensning må med: Lotteritilsynet kan ikke DNS-blokkere nettsteder som bare markedsfører pengespill. Blokkering gjelder nettsteder som selv tilbyr spill.

Betalingsformidlingsforbudet handler om betalingene til og fra pengespill som ikke har nødvendig tillatelse. I § 5 står det: «Det er forbudt å formidle betalingstransaksjoner ved innskudd til og utbetaling fra pengespill som ikke har nødvendig tillatelse etter denne loven.»

Det er altså både innskudd og utbetalinger som omfattes, og forbudet retter seg mot banker og andre betalingsforetak. Det er et viktig skille når man leser bestemmelsen: Den handler om formidlingen av pengene, ikke bare om betalingen inn til et pengespill.

Så ligger detaljene i pengespillforskriften kapittel 17, §§ 96–98. Bankene skal stanse transaksjoner de kjenner til. Lotteritilsynet kan også pålegge dem å avvise betalinger til bestemte kontonumre eller selskaper. Dermed må selve lovbestemmelsen og de mer detaljerte reglene i forskriften leses i sammenheng.

Og dette er ikke et forbud som først kom med dagens lovtekst. Et eget betalingsforbud fantes allerede fra 1. juni 2010, i FOR-2010-02-19-184.

Hele forklaringen står i guiden om betalingsformidlingsforbudet, med sammenhengen mellom lovens forbud, bankenes plikter og Lotteritilsynets adgang til å gi pålegg.

DNS-blokkering av spillsider har en lengre forhistorie enn datoen loven begynte å gjelde. Stortinget ba regjeringen innføre dette allerede i 2018, gjennom vedtak 695 (2017–2018). Lovforslaget kom i Prop. 6 L (2023–2024), og innstillingen, Innst. 212 L, er datert 5. mars 2024.

Ap, Sp og SV sto bak, mens Høyre, FrP og Venstre stemte imot. Lovvedtak 48 ble gjort 19. mars 2024. Den nye § 32 a kom inn ved lov 14. mai 2024 nr. 22 og gjelder fra 1. januar 2025. Det er altså flere datoer her, men januar 2025 er tidspunktet bestemmelsen begynte å gjelde.

Så hva innebærer den? Lotteritilsynet kan pålegge internettilbydere å DNS-blokkere et nettsted som tilbyr pengespill rettet mot Norge uten tillatelse. Men bestemmelsen stiller også krav til vurderingen: Hensynene som taler for blokkering, må veie tyngre enn ulempene. Og faller grunnlaget bort, skal pålegget oppheves. Det er dermed ikke bare spørsmålet om tillatelse som inngår; hensynene for og ulempene ved blokkeringen skal også veies mot hverandre.

Deretter kom reglene om selve landingssiden. Den 8. september 2026 kom ny § 99a i pengespillforskriften, med krav til landingssiden og en plikt for Lotteritilsynet til å offentliggjøre en oversikt over blokkerte nettsteder.

Per 23. oktober 2026 er 238 nettsteder blokkert. I tillegg gjelder et varsel fra 17. september 2026 ytterligere 62 nettsteder. Her er skillet viktig: De 62 er omtalt i et varsel, ikke som en del av de 238 som er blokkert.

Lotteritilsynet fører tilsyn med pengespilloven etter § 24. Det er en del av Lotteri- og stiftelsestilsynet i Førde, under Kultur- og likestillingsdepartementet. Men hva kan tilsynet faktisk gjøre når reglene brytes? Her er det viktig å skille mellom pålegg, tvangsmulkt, overtredelsesgebyr og straff.

Etter § 32 kan tilsynet pålegge retting eller kreve at ulovlig virksomhet opphører. Blir ikke et pålegg fulgt, kan tilsynet bruke tvangsmulkt etter § 33 for å sikre at det skjer. Det gjelder også pålegg om DNS-blokkering etter § 32 a.

Beløpene kan være store. Tilsynet har brukt tvangsmulkt på 2 000–5 000 kroner per dag for privatpersoner, og helt opp mot 1,2 millioner kroner per dag for et spillselskap. Dette er altså dagsbeløp, ikke et samlet engangsbeløp.

Overtredelsesgebyr er noe annet. Etter § 36 kan det ilegges ved vesentlige eller gjentatte brudd på blant annet §§ 4, 5 og 6. Så kommer straffebestemmelsen i § 37: Vesentlige brudd på § 4 eller § 6 andre ledd kan gi bøter eller fengsel inntil ett år. For grove brudd er strafferammen inntil tre år.

Et vedtak fra Lotteritilsynet kan påklages. Klagen går til Lotterinemnda, og klagefristen er tre uker. Det er dermed også en konkret frist å forholde seg til.